Johanna Stolfer

Jeg levde det livet jeg trodde skulle gjøre meg lykkelig. Jeg skapte et liv som på mange måter så ut slik jeg hadde lært at et godt liv skulle se ut.

Likevel var det et tomrom i meg som ikke lot seg fylle.

Lenge trodde jeg at det var noe galt med meg. Jeg følte meg ikke lykkelig, selv om jeg hadde så mye å være takknemlig for.

Hvorfor var det fortsatt et stort tomrom i meg?

Etter hvert begynte kroppen å snakke høyt, og fortelle meg det hjertet mitt hadde forsøkt å si så lenge: at jeg måtte ta noen avgjørende valg.

Det var skremmende å lytte. For jeg visste ikke hvor veien ville føre.

Men da jeg til sist våget å følge denne indre stemmen, begynte noe å falle på plass, som forandret alt for meg.

Ikke fordi livet plutselig bare ble enkelt og magisk, men fordi jeg endelig valgte meg selv.

Jeg ble til slutt “tvunget” til å akseptere denne stemmen dypt inni meg som så lenge hadde visket der i bakgrunnen: “det er ikke der ute Johanna, det er der inne. Gi slipp. Følg hjertet.“

Det jeg savnet, fantes ikke der ute. Det fantes allerede i meg.

Siden den dagen har nysgjerrighet vært min viktigste veiviser.

Gjennom årene har jeg også oppdaget at relasjonene våre virkelig kan være de viktigste læremesterne.

De møtene som har berørt meg mest – både de som har vært mer harmoniske og de som har vært mer krevende – har vært like store gaver for meg, og de har alle vist meg sider av meg selv jeg kanskje ellers aldri ville sett.

Jeg har lært at vekst aldri handler om å forandre noen andre, men om å ta ansvar for oss selv, og å møte oss selv med ærlighet, nysgjerrighet, og kjærlighet.

Jeg ser ikke mennesker som problemer som skal løses, men som hele mennesker med en indre visdom og egne svar, som noen ganger bare trenger et trygt rom for å komme frem.